Art by Ane - min drøm om kunstmaling

Gjennom min oppbygging av meg selv fikk jeg som oppgave å ta tak i ting i mitt liv som ga meg påfyll av energi og glede i livet, med forankring gjennom min fastlege og veileder i Nav.
Foruten om å sette meg et mål om å stå på toppen av Romsdalshorn sommeren 2018, så har jeg hatt et stort savn i meg for å gjenoppta kunstmalingen.
Det kan sikkert være vanskelig å forstå for noen, men det føles faktisk som et stort tomrom i livet når man ikke har energi til å fylle det med sin egen lidenskap. Jeg vil tro dette kan sammenlignes med de som har en lidenskap for musikk. Tomrommet må fylles med det som mangler for at man skal føle seg hel!
Min prosess fikk lov å modnes sakte men sikkert, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått denne muligheten.
Jeg har en fantastisk familie og heiagjeng her hjemme og det gjør alt så mye enklere.
Malingen har garantert hjulpet meg til å komme hit jeg er i dag!


Kunstmaling var noe jeg virkelig følte jeg savnet i livet mitt....

 

Jeg har alltid vært kreativ og skapt noe, enten det har vært gjennom egen næringsvirksomhet eller gjennom min lidenskap for form og farge. I ungdommen var det akvarellmaling som jeg brukte mest tid på.
En spire ble sådd gjennom mitt opphold på Rauland i2013, og jeg følte sterkt at dette måtte jeg følge opp videre.



April 2016 meldte jeg meg helt tilfeldig på et kunstmalekurs over 6 uker for å lære mer om akrylmaling, lerret og ulike maleteknikker i regi av Kristin Brå Oksavik. Hun, sammen med en gjeng fantastiske damer, sørget for at min maleglede og lidenskap for kunstmaling fikk ny glød.
Min uttrykksform begynte å forme seg og jeg føler meg mest komfortabel med abstrakte malerier.

Resultatet av min entusiasme og maleglede er at alle spisestuestoler nå ser ut som 101 Dalmatinere og parketten ble stadig utsatt for små kledelige prikker. Med bakgrunn i dette gikk jeg i gang med å etablert mitt eget atelier i Eldhuset her på Wetterhus sommeren 2016. Det ble garantert bedre for alle.
Der fikk jeg stå i rolige omgivelser og hengi meg helt til min egen verden. Nye teknikker ble prøvd ut og nye fargeharmonier oppsto i gjennom å bevege seg litt utenfor min egen komfortsone.
Sammen med 39 andre entusiastiske damer har vi gjennom et år nå heiet på hverandre, blitt trygge på å vise fram våre arbeider og gitt hverandre konstruktive tilbakemeldinger på vår lukkede FB side. Gjennom dette har det oppstått varige vennskap, som vi gleder oss stort over. Noen mennesker som finnes der ute etableres det både en kjemi og energi med som en vanskelig i kan forklare.
Kommende uke skal jeg på besøk til Åse, en av disse fantastiske damene. Vi skal i tre hele dager møtes i Bergen og Austevoll for å bli bedre kjent , nyte dagene og male sammen. Ja rett og slett bare nyte hvor heldige vi er!


Det storgleder jeg meg til.....



Føler meg så privilegert over å kunne male i mange dager i vakker natur hvor vi kun kan konsentrere oss om å finspisse teknikker og dele erfaringer i vår kunstmalingsverden.....
Det er virkelig oppbygging av mental styrke og mestringsfølelse i praksis.
Gjennom dette fellesskapet har jeg blitt utfordret å vise fram mine malerier. Dette var faktisk en utrolig personlig ting å gjøre, men så utrolig lærerikt. Fantastiske tilbakemeldinger har gitt meg troen på at jeg ikke er avskiltet og ubrukelig, selv om jeg en periode over noen år har vært temmelig tilbaketrukket....
Jeg etablerte både FB side Art by Ane her og Instagram Art by Ane.

Det gir vanvittig påfyll av energi!!



Det flotte med kunstmaling er at mye av inspirasjonen hentes fra naturen. Det finnes ikke noe bedre sted å finne ro i sjelen enn i naturen.
Etter hvert så finner man motiver og fargeharmonier som ønskes å prøves ut på lerretet. Fotoapparat benyttes flittig.
Virkelig en fantastisk kombinasjon i forhold til helse og livsglede.

Nå pakkes det ned ulike akrylfarger, lerret, fotoapparat, godt turtøy og gode tursko........og masse livsglede for å ta turen vestover til Bergen og Austevoll.


Ta gjerne en kikk på Art by Ane for å se på flere av mine malerier.

#helse #sykdom #utbrent #angst #depresjon #godevalg #kamp #livet #hverdagsliv #gründer #møteveggen #vendepunkt #kunst #terapi #samtaleterapi #rehabilitering #langtidssyk #blogg #utfordring #klatring #Romsdalshorn #kunstmaling #akryl

Prosjekt Ane - et hårete og luftig mål!

Utgangspunktet mitt med "Prosjekt Ane" er å sette meg i stand fysisk og psykisk til å gradvis gjenoppta min deltakelse i arbeidslivet. Da må jeg få kontroll over de ulike årsakene som i dag hindrer meg i dette. Jeg må gjenopprette min fysiske og mentale styrke på det nivået jeg har mål om at jeg ønsker å være. 


1. Redusere min egen vekt med 22 kg - ned til 63 kg
2. Trene opp min mentale styrke.
3. Trene opp min fysiske styrke til det nivået jeg var før jeg ble syk.


Jeg har kartlagt hvem som har kompetanse til å hjelpe meg til å gjennomføre dette. Jeg må innhente fagkunnskap om kosthold, mental trening og hjelp til plan for fysisk trening.

Alt dette finner jeg i Kongsberg og jeg inngår derfor samarbeidet med Fsc KmT Kongsberg her og oppretter tett samarbeid med helsekonsulent Linda Konningen.


En av de første oppgavene ble å definere et mål som jeg måtte visualisere. Det var ikke vanskelig å finne. Her hadde jeg sjansen til å virkelig iverksette min store drøm om klatring, og gleden ved å være ute i spektakulær natur.

For å klare dette må jeg ha på plass vektreduksjonen, mental og fysisk styrke.
 

 

Jeg skal stå på toppen av Romsdalshorn sommeren 2018!! her
Det blir helt rått!!

 

 

 

 

Jeg har allerede jobbet hardt for å komme hit jeg er i dag. Jeg har fått den nødvendige kunnskap jeg trenger fra DPS Kongsberg for å finne min måte å frigjøre energi til å gå videre med denne planen.
Støtten har hele tiden vært der gjennom min fastlege og min veileder i Nav. Det er trygt å vite at de også ser at dette er et avgjørende ledd til å komme tilbake i arbeidslivet.  Så gjenstår det å se om jeg vil klare å komme til bake 50% eller 100%, eller et sted der i mellom. Det tar jeg stilling til underveis under gjennomføringen for å nå mitt mål. Jeg vil uansett begynne forsiktig så jeg ikke risikerer noe tilbakefall fordi jeg ikke klarte å sette på bremsen i tide, nok en gang. Det har jeg allerede opplevd en gang!
Det viktigste nå er at jeg gjør det jeg kan for å bryte den negative spiralen jeg har vært i,  for å komme meg ut av depresjon, angst og PTSD. Jeg føler at jeg absolutt er på riktig vei......

Når man skal endre tankemønster i forhold til sin egen situasjon så må man sette av tid til å gjøre den jobben som må gjøres.
Det hjelper lite å prate om hvor man ønsker å være, det må handling til.
Det er kun min egen innsats som vil avgjøre om jeg når målet mitt sommeren 2018! 
Det betyr at jeg hele tiden må ta de gode valgene for meg selv og utfordre meg selv og min egen komfortsone.

Snaut to år med detaljerte planer, riktige valg og hard jobbing skal gjennomføres.

 

Tenk positivt! Tenk hårete og luftig mål! Tenk gjennomføring!


 

 

#helse #sykdom #utbrent #angst #depresjon #godevalg #kamp #livet #hverdagsliv #gründer #møteveggen #vendepunkt #kunst #terapi #samtaleterapi #rehabilitering #langtidssyk #blogg #utfordring #klatring #Romsdalshorn

 

Da tankesette snudde seg til det positive.

Da tankesettet snudde seg til det positive.

Når man gjennom flere år har kjempet en kamp for å bli frisk igjen, så får en utrolig god kunnskap om seg selv og sine egne reaksjonsmønstre. Det gjensto bare å kunne klare å benytte denne kunnskapen til noe bra for meg selv.
Gjennom samtaleterapi ved DPS Kongsberg fikk jeg hjelp til å systematisere denne ekspertkunnskapen om meg selv. De gjorde meg i stand til å finne nøkkelen til å klare å akseptere min tilstand. Det ble helt avgjørende for meg!
Jeg måtte akseptere at min forestilling av den Ane jeg ønsket å være, ikke var forenelig med den Ane jeg var i øyeblikket. Det var et uendelig gap mellom virkelighet og min måte jeg ønsket å se på meg selv på.

 


 

Plutselig så jeg opplagte ting som jeg ikke hadde klart å se tidligere.

En av de avgjørende øvelsene var å plotte inn alle menneskene gjennom dagen og uker jeg "måtte" forholde meg til, på en hvit stor plakat. Alle navn ble skrevet fra de aller nærmeste i familien innerst i sirkelen og deretter utover med mer perifere mennesker i mitt liv, som jeg fortsatt bar med meg.....
Det var en sjokkartet opplevelse å se hvor mange mennesker som kom til syne på denne hvite plakaten. Mennesker jeg faktisk brukte min energi på!!

Ryddejobben startet og jeg begynte å fjerne en etter en jeg ikke hadde behov for å bruke energi på i min hverdag lenger. Det var mennesker som hadde krysset min vei, mennesker jeg var bitter på, mennesker jeg savnet, mennesker jeg rett og slett ikke hadde behov for å ofre en tanke.....
Noen elsker jeg høyt og ønsket selvfølgelig å ha i livet mitt, og noen må man bare rett og slett forholde seg til. Det ble da avgjørende å få avklart hvordan jeg hadde behov for å forholde meg til disse. Jeg visste at den viktigste øvelsen var å fjerne disse energityvene som spiste meg fullstendig opp.
Det var en krevende øvelse, fordi man faktisk må aktivt konfrontere de ulike personene som står oppført der: Gjennom samtaleterapi og analyser, klarte jeg å definere hvem som er viktige i mitt liv og ikke!
Det ble faktisk en utrolig befrielse å kunne sette strek over veldig mange på denne plakaten.
Selv min egen mamma børstet jeg vekk fra skulderen min. Det var mange ting jeg ikke hadde lagt bort når hun døde, og jeg der og da tok et aktivt valg å ikke bruke mer tid på, men kun ta med meg de gode minnene som jeg koser meg så inderlig med.

Jobben som måtte gjøres ble med ett overkommelig og målrettet!! 

Jeg hadde plutselig energi til å tenke positive tanker igjen. Dette resulterte i at jeg klarte å tilegne meg et helt nytt tankesett i forhold til hvilken plan jeg hadde for meg selv i fremtiden.  Den ble endelig justert i forhold til min helse på dette tidspunktet. Hodet og kroppen spilte plutselig på lag og hverdagen ble utrolig mye lettere å håndtere!

Faktum var at jeg slett ikke likte den Ane jeg var blitt, og derfor brukte jeg litt tid på å lage en plan for hva som måtte til for å endre på dette.
Jeg begynte sakte men sikkert å bli motivert og sterk nok til å ta et tak i mitt eget liv!

Jeg hadde blitt overvektig (+25 kg)  og min fysiske form var helt elendig!!!
Man blir rett og slett ikke i form av være helt på bunnen i forhold til energi og ikke ha ork til å bevege seg!!

 



 

Gradvis tok de positive tankene over og jeg skjønte at jeg måtte foreta en gedigen livsstilsendring for å ta kontrollen over egen helse.
Jeg satt meg selv i førersetet og innhentet informasjon om hvor jeg kunne finne dyktige veiledere som kunne hjelpe meg med å gjennomføre min plan.
Valget falt på Family Sports Club Kongsberg (Kmt) her og samarbeidet ble inngått i oktober 2016.


"Prosjekt Ane" utviklet seg og jeg satte meg et hårete og luftig mål å jobbe mot.

 

#helse #sykdom #utbrent #angst #depresjon #godevalg #kamp #livet #hverdagsliv #gründer #møteveggen #vendepunkt #kunst #terapi #samtaleterapi #rehabilitering #langtidssyk #blogg #utfordring

 

 

Grov trakassering og fakta.

De siste dagene er jeg blitt utsatt for grov trakassering på nettet av en tidligere samarbeidspartner, på grunn av min egen historie her på bloggen. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å bruke noe energi på dette, men når jeg ser at trakasseringen vedvarer i kommentarfeltene og innlegg ikke er fjernet og dementert, så føler jeg behov for å komme med noen oppklarende fakta. 

I 2006 inngikk jeg et forretningssamarbeid med en av mine tidligere ansatte hos en tidligere arbeidsgiver. Bakgrunnen for dette samarbeidet var basert på hennes faglige dyktighet, arbeidsvilje og felles ønske om å skape et solid firma. Vi gikk inn på eiersiden med 50/50 . 

Allerede høsten 2006 oppstod det en situasjon hvor de andre ansatte satte fram krav om enten sluttet de eller så måtte hun forlate firmaet, noe jeg stilte meg 100% bak. Det ble fremlagt et krav om hennes fratreden som eier. Dette var underskrevet av alle ansatte. Dette påståes det var under tvang, noe som overholde ikke stemmer. Dette var voksne ansvarlige, dyktige ansatte med selvstendige meninger. 

Advokat fremforhandlet avtale mellom denne medeieren og meg. Avtale ble inngått med full enighet om hennes fratreden i firmaet 31.12.2006.

I avtalen fremgikk det at hun skulle få utbetalt en sekssifret kompensasjon fra meg. Dette ble utbetalt i perioden 1.1.07-1.4.07.  

På grunn av hennes privatøkonomiske status på  tidspunktet vi inngikk vårt samarbeid, noe jeg erfarte underveis, så måtte jeg alene privat forplikte for alle finansielle avtaler som ble inngått på firmaets vegne. 

Jeg stod for all kapitalbehovet i firmaet utover de løpende inntektene på kundene. All finansiering til inndekking av negative årsresulater i oppstarten ble ordnet av meg som ansvarlig.  Alle finansielle juridiske avtaler ble gjort av meg.

Det har aldri blitt rettet noe økonomisk krav mot henne på senere tidspunkt etter hennes fratreden fra firmaet, med bakgrunn i at hun ikke var juridisk eier lenger.

Jeg erfarer nå gjennom trakasseringen som foregår at hun holder meg ansvarlig for hennes økonomiske elendighet og personlige problemer 11 år etter hun forlot mitt firma. 

Jeg håper nå med mitt innlegg at alle uklarheter rundt denne saken nå er oppklart og usannheter basert på følelser og synsing kan stoppes. 

 

Min hverdag som langtidssyk mamma/bonusmamma

Min hverdag ble etter hvert en kamp om å klare å holde ut en hel dag. Som tidligere nevnt i et innlegg, så kunne jeg kunne stå opp om morgen, føle at dette blir en god dag, men i løpet av et par minutter så var all energi borte og kroppen kjentes som bly. Følelse av lammelse og at jeg knapt kunne bevege meg. Da var det kun hvile som hjalp. Kroppen orket ikke annet. Da måtte alle planlagte oppgaver settes på vent. Mens andre dager var bedre...
Det kunne være en liten hendelse eller opplevelse om trigget noe i meg og som forårsaket dette, har jeg lært underveis.
Jeg var i denne perioden helt "allergisk" overfor konflikter og stressede situasjoner. Da gikk "guarden" raskt opp igjen for å verne meg selv.


 

Når man opplever at hverdagen ikke fungerer og man har en kraftig nedsatt funksjonsevne så påvirker dette en hel familie. Det er ikke tvil om at min familie har blitt preget og trolig til tider lidd under at jeg som mamma/bonusmamma har vært langtidssyk. Det plaget meg veldig og ga meg utrolig dårlig samvittighet. Jeg valgte å ikke la de yngste i familien ta fullstendig del i årsaken til at jeg var syk, og sørget samtidig alltid for å være tilstede for å kompensere for det jeg ikke orket å delta på.
Den tyngste byrden falt mest på min eldste datter, Kristina, i tillegg til Torgeir.  Hun har vært min absolutte nødvendighet i denne tiden. Hun har både hjulpet og støttet meg gjennom sin tilstedeværelse, både på det psykiske og fysiske. Om ikke hun og barna har vært her på besøk, så har vi hatt daglig kontakt enten på telefon eller facebook.

Vi er blitt en utrolig sammensveiset og solid storfamilie, som alltid stiller opp for hverandre. 

Nylig så spurte jeg ungene som har bodd her hjemme i denne perioden om hvordan min sykdom har påvirket dem.
De mener de ikke har lidd noe alvorlig under det. De velger heller å se det positive ved at jeg alltid var hjemme og til stede. 
Det er utrolig godt å vite.
Det skal nok sies at jeg gjorde det ytterste for at de yngste i familien skulle skånes for min tilstand.  
Men, det er mange aktiviteter jeg gjerne skulle gjort sammen med familien. Noe klarte jeg, andre ting orket jeg ikke. Jeg kunne også bli oppfattet som lat på det verste, både av de nærmeste og omgivelsen rundt. Det var gjerne uvitenhet over å ikke ha full innsikt i mine helseutfordringer.
Det var smertefullt, men jeg sto i det.
Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg har grått fordi jeg så gjerne skulle ønsket å være den aktive mammaen som jeg var. Ut på turer i skog og mark.
Jeg ville så gjerne men, men kroppen evnet ikke! 

En oppgave jeg prioriterte hver dag var å stå opp tidlig med ungene som skulle ha frokost og skolemat. Dette var viktig for at jeg skulle gi dem en positiv start på dagen. Når ungene var ut av døra så var jeg ofte helt utslitt og måtte hvile meg på formiddagen. Jeg fant min rytme for gradvis å klare dagene bedre og bedre.
Når de kom hjem fra skolen, så var det alltid noen her hjemme.  Vi har vært privilegert som har sluppet stress rundt daglige rutiner og tidsklemma. Grunnen er selvfølgelig også fordi Torgeir har hatt sin arbeidsplass plassert på gården. Dette har virkelig vært et gode for hele familien. I tillegg har denne rytmen passet meg i prosessen for å bli bra igjen, samt tryggheten for at han har vært like i nærheten av meg.
I tillegg var det utrolig godt at vi underveis utviklet et godt samarbeid med Torgeir sin tidligere ektefelle.
Vi fant til slutt en harmoni i hverdagen.


Jeg begynte å mislike den Ane jeg var i ferd med å bli

Hodet mitt begynte å ødelegge for den gode prosessen jeg var i. Jeg la uforsvarlige forventninger på meg selv og lysten til å foreta meg noe ble sterkere og sterkere. Jeg trodde jeg hadde nok energi for å klare dette. Min erfaring var at jeg da blir satt flere steg tilbake og måtte jobbe meg sakte og tålmodig opp igjen.
Som et resultat av dette fikk jeg utskrevet resept av min lege; Fyll dagen med lystbetonte gjøremål som kunne gi meg positiv opplevelser. I samarbeid med min veileder i NAV ble det satt opp Oppfølgingsplan som ga meg god tid til å gjennomføre dette.

Jeg satt meg derfor noen mål om hva jeg ønsket å gjennomføre.

1.  Jeg ønsket å begynne i Numedal Gospelkor, i dag Laagen. Men, først var det et stort hinder som måtte overvinnes. 
Den sosiale angsten måtte utfordres. Jeg måtte jo både bli kjent med og være sammen med andre over lengre tid. Lengere tid var for meg over 30 min... 
Det var utrolig skummelt. Men, for et univers og gjeng jeg fikk ta del i. Det har vært så utrolig bra! UTFØRT!

2. Jeg har alltid båret på en drøm om å klatre. Jeg meldte meg på et klatrekurs om å få Brattkort gjennom det lokale idrettslaget.
Fullførte dette sammen med en flott gjeng andre med samme interesse. 
Her pushet jeg noen egne grenser også når det gjald høyde. Kjempestolt! UTFØRT!

3. Jeg hadde alltid småpuslet litt med akvareller. Gjennom mitt opphold på Rauland fikk jeg igjen lysten til å ta opp igjen dette.
Jeg meldte meg på et malekurs hvor jeg fikk lære om fargerharmonier og nye teknikker innen akrylmaling. Det ble en åpenbaring!
Her ble jeg samtidig utfordret på å vise fram mine produksjoner. Jeg kunne ikke være helt usynlig lenger.
Det har bragt meg mange skritt videre i min prosess. 
Ta gjerne en titt på ArtbyAne på Instagram for å se noen av mine arbeider. 
Gjennom dette har jeg møtt enkeltmennesker som inspirerer meg stort i min hverdag i dag. Jeg er utrolig takknemlig! UTFØRT!

Alle disse målene er nå utført og jeg har skaffet meg opplevelser av mestring. Jeg har utfordret min sosiale angst og er på god vei til å komme tilbake til normalen. I tillegg har jeg nå hatt overskudd til å ta opp igjen gleden over å gå på skiturer og turer ut i skog og mark, sammen med familien eller alene.
Dette gir meg en frihetsfølelse og mulighet til å nullstille hodet, som ofte har vært fulle av bekymringer de siste årene.

Disse gode valgene jeg har tatt for meg selv har bidratt til en helomvending i hodet mitt,  og dette bidrar til at jeg gleder meg mer og mer over hver dag jeg våkner til.
Det er utrolig godt.......


 

#helse #sykdom #utbrent #angst #depresjon #godevalg #kamp #livet #hverdagsliv #gründer #møteveggen #vendepunkt #kunst #terapi #samtaleterapi #rehabilitering #langtidssyk #blogg #utfordring

 

Mine utfordringer i hverdagen

Mine utfordringer i hverdagen

Det var godt å komme til Torgeir og Mellom Wetterhus. Tryggheten og roen jeg fikk sammen med han og mine nærmeste der, gjorde meg godt. Vi fortsatte  Den Gode Samtalen på morgenen etter unger var reist på skolen, sammen med en nytrukket kopp kaffe. Dette var et viktig ledd i at jeg skulle komme meg videre og gjenvinne normal helsetilstand. I tillegg ble vi så mye bedre kjent med vårt aller innerste i hver av oss. Det kan virkelig anbefales enhver uansett helsetilstand :-)

Min hovedutfordring i denne langvarige sykdomsperioden har vært helt mangel på energi til å fungere normalt i hverdagen. Jeg har blitt utredet for ME og andre diagnoser som kunne være aktuelle. Men PTSD og depresjon og angst er fortsatt arbeidsdokumentet som ligger til grunn.
Det kunne være dager jeg sto opp med masse energi og på veien ned trappa kunne kroppen endre seg til blytunge armer og bein, med absolutt ingen evne til å orke å gjøre noe som helst. Da ble fort en oppgave som å ta ut av oppvaskmaskinen gedigen, og en vanskelig oppgave å mestre. Da var det kun hvile som hjalp. Dette var utrolig frustrerende!

Jeg kjenner på at det er en krevende øvelse å ta et bakeblikk i egen sykdomshistorie. Det oppstår noen flashbacks. Men, dette er viktig for meg!
Det har rent mye vann siden 2009, og jeg har opplevd flere nedturer og oppturer underveis. Jeg ønsker her på bloggen helst å fokusere på de positive valgene jeg måtte gjøre for meg selv for å komme videre. Men, noe fakta er nødvendig for å få bakteppet for min situasjon. Jeg kjenner på at jeg  har brukt alt for mye tid av mitt liv å bekjempe de negative kreftene......

Gradvis ble formen bedre, og i samarbeid med og anbefaling av min fantastiske veileder i NAV, fikk jeg støtte og bistand til å starte med en aktivitet jeg som jeg følte ville være positiv på min helse.
Torgeir og jeg hadde noen drømmer som vi ønsket å realisere, og Kaffebaren og Musikkpuben Sans og Samling - vår lille oase ble etablert  i 2011  på Norefjord, på Gamle Haugan. Vi ble aktivt med i Bu I Nore her og dette var et ledd i å bidra med et samlingspunkt for oss som bodde på Norefjord.
Vi ønsket å bidra med å starte på et felles prosjekt til glede for og i samarbeid med lokalbefolkningen. I utgangspunktet så ønsket vi et dugnadsbasert, ikke kommersielt prosjekt, men det viste seg å være vanskelig å få med flere på denne planen. Alle har som regel nok med sitt og vi brukte der for av egne sparepenger for å pusse opp lokaler og skape vårt unike lille sted. Det vil komme et eget innlegg om Sans & Samling - vår lille oase på et senere innlegg.

I tillegg stod jeg fortsatt med et annet bein i min egen bedrift og prøvde etter beste evne å skaffe nok energi til å ha litt oversikt. Jeg fikk energi av Sans & Samling - vår lille oase på den ene siden, hvor praktisk arbeid og glede var overskyggende, men all energi forsvant bort i bekymringer knyttet til egen bedrift og økonomisk situasjon på den andre siden.
Jeg sto midt i mange utfordringer på dette tidspunktet, blant annet konkursspøkelse som hang over min bedrift, og som ble et faktum høsten 2012, på grunn av mitt fravær og mangel på kontroll. Min datter var da ute av bedriften igjen på grunn av fødselspermisjon, start på deltidsstudier og ny jobb. Bedriften var praktisk talt uten daglig leder. Kun vår driftsansvarlig som holdt driften i gang sammen med de andre ansatte.
Skal man lykkes med en suksessfull bedrift så må man være til stede konstant for kunder og ansatte, samt full kontroll på økonomi. Man må ha "hånda på rattet" til enhver tid. Det var jeg rett og slett ikke i stand til. Jeg ble gradvis dårligere av å måtte forholde meg til realitetene tilknyttet min bedrift.
Jeg opplevde samtidig på dette tidspunktet å rett og slett bli taklet internt i bedriften av en illojal ansatt.
I min helsetilstand og økonomiske situasjon ble jeg frarådet å føre en sak, og dette rådet lyttet jeg til. I dag er godt nok for meg å vite at vi sitter på bevis om at vår ansatt, som var sykemeldt på dette tidspunktet, brukte firmaets epost til å forhandle fram nye avtaler for "sitt" nye firma. I tillegg til at vi avslørte en alliert "muldvarp" med å plante en falsk historie i et personalmøte, som tilfløt den illojale ansatte rimelig raskt! Men, skaden var allerede skjedd og det var viktigste på dette tidspunktet, var å renvaske alle de andre ansatte, som også naturligvis ble mistenkeliggjort underveis i denne prosessen. Dette var utrolig viktig og de andre var utrolig lettet over at muldvarpen ble avslørt.
Surt?...... Ja, skikkelig surt!......... Bittert?..... Ja, skikkelig bittert!

Men, det var tross alt mitt ansvar å holde kontroll på hva som skjedde med egen bedrift. Man kan faktisk ikke bruke livet på å være bitter. Det bærer ingen ting godt med seg.I tillegg var det et utrolig trøkk fra det offentlige og kreditorer ifht krav som lå i kjølvannet av konkursen,  i og med jeg katastrofalt nok hadde etablert et DA, et personlig firma.
Jeg tok jo faktisk ikke et valg om å selv bli syk, og min erfaring er at det faktisk ikke er forenelig å bli syk i egen bedrift i en oppbyggingsfase.

I tillegg er det viktig å tenke på at konkurs rammer ikke noen få utvalgte mennesker. Dette kan ramme alle som er villig til å ta risikoen ved å etablere egen bedrift. Det er mange utenforliggende årsaker til at konkurser kan oppstå, utenfor din kontroll! 
Om dere ikke har dette med i risikovurderingen, så må dere aldri finne på å planlegge å følge en drøm om å bli gründere!!

Dette måtte jeg håndtere, og jeg ble igjen sykere og sykere av presset som lå på mine skuldre. I tillegg slet jeg med følelsen av mislykkethet, skam, sorg over å ikke lykkes i forhold til den utrolige innsatsen som var lagt ned gjennom mange, mange år! Jeg visste jo godt, at hadde jeg ikke blitt syk så ville aldri denne situasjonen oppstått. Da ville jeg kunne vært til stede og holdt driften stabilt i gang. Vi omsatte på dette tidspunktet for ca 7 mill.
Jeg følte samtidig et stort ansvar for alle ansatte som mistet jobben og gikk en usikker framtid i møte....

Jeg rykket tilbake til START og måte starte oppbyggingen av meg selv på nytt.

Kundeporteføljen ble reddet ved at Torgeir kjøpte opp den opp og videreførte driften i eget eksisterende selskap.
Håpet er at jeg om ikke så alt for lang tid kan være med å bidra til å bygge opp igjen denne virksomheten i den størrelsesordenen den en gang var, som ansatt hos han om lønnsomheten gir rom for det.

Det er jo faktisk oppbygging av virksomhet fra bunnen av jeg kan og er virkelig god på når jeg er frisk!

Jeg er nå inne i en prosess hvor Nav krever at jeg skal ut i arbeidspraksis. Jeg har foreslått at jeg kan foreta arbeidspraksisen gjennom familiefirmaet som ligger i driftsbygningen her på gården rett utenfor inngangsdøren. Men, det tillater ikke NAV.  Det er for nære familierelasjoner knyttet til firmaet. Jeg må derfor finne en velvillig arbeidsgiver i Flesberg/Kongsberg og kjøre inntil 17 mil pr dag, (totalt 3 timer kjøring), med kjøregodtgjørelse fra NAV. Så om det finnes noen der ute som kan tenke seg å ta inn en positiv, livsglad og arbeidsom dame på 52 til arbeidstrening i regi av NAV, fortrinnsvis på regnskap, administrasjon, HR el...... så ta gjerne kontakt :-)
Det er jo en tankevekker at jeg med fordel kunne gått i mer effektiv arbeidstrening i familiefirmaet på gården, trolig med raskere resultat og spart NAV for tusenvis av kroner, på kort og lang sikt, hver måned ved gjøre dette.
Forstå det den som kan....... 

 

Veien videre......



Etter et opphold på Rauland, AiR her høsten 2013, gjennom NAV, fikk jeg blant annet innføring av Mindfulness, i tillegg til å prioritere å sette opp en daglig Plan A og Plan B......og C. Jeg fikk også, gjennom samtaler, satt ord på årsaker som trolig var utfordring i forhold til fremdriften til min helse og hverdag.
I utgangspunktet så var jeg klar over dette selv, men det hjelper alltid å få systematisert informasjonen.
Dette var noe jeg tok med meg videre, og som jeg opplevde som utrolig nyttig verktøy for meg. Det ble lettere å fokusere på de områdene som var opphavet til min helsetilstand.
Et verktøy som jeg raskt tok i bruk var Mindfulness her. Enkelt forklart er det ta kontroll over tanker og følelser for å få kontroll over hva du skal bruke din energi på. Jeg ble bevisst på å identifisere omgivelsene rundt meg og tok en raskt evaluering om dette var noe jeg trengte å bruke tanker og energi på nå eller om det kunne vente. Jeg utviklet etter hvert god kompetanse på å analysere raskt de situasjoner som dukket opp.
I tillegg, på dette tidspunktet i prosessen, lærte jeg nødvendigheten av å sette opp en Plan A for dagen, som jeg fulgte dagen når dagene var gode. Dersom det plutselig inntraff et energifall, så måtte jeg iverksette Plan B eller..... C. Da kunne oppgaven min endre seg fra å gå en tur på Åsen her i nærområdet til kun å utføre en enkel huslig oppgave. Resten av dagen måtte jeg hvile for å gjenvinne energi til dagen etter.
Dette er et verktøy for å føle mestring uansett hvilke oppgaver dagen er i stand til å ta i mot, helt uavhengig av dagsform og helse.
Disse dagene var det ingen andre enn de hjemme som opplevde. De dagene jeg var synlig for andre, var kun på de gode dagene. De måtte jeg ofte forbedrede og samle krefter til. Eksempelvis så ville en kjøre tur/retur hjemmefra til Kongsberg kreve at jeg måtte hvile i kanskje tre dager etterpå.

Dette var min hverdag!

Samtaleterapi ved DPS Kongsberg hjalp meg til å finne veien videre. De ga meg verktøyet til å justere retningen ved til å synliggjøre årsaken for energitapet.
En av de avgjørende øvelsene var å sette opp en oversikt over alle personene jeg "måtte" forholde meg til i livet mitt. Det ble ganske så overveldende å få dette synliggjort. Prosessen gikk ut på å fjerne personer en etter en, som jeg faktisk ikke hadde behov for å ta med meg videre, i tillegg til å lære meg å forholde meg riktig til de personene som jeg måtte forholde meg til.  
Jeg innså at jeg brukte alt for mye energi på dette tidspunktet på å irritere meg over personer som gjorde min hverdag dårligere.
Andre mennesker får man ikke gjort noe med! Men man kan endre måten en selv forholder seg til disse på. Dette er det avgjørende punktet for å velge seg en god hverdag. Jeg fikk nye verktøy som jeg kunne bruke i den prosessen og det funket!!


Det virkelige vendepunktet kom for ca 2 år siden. Da hadde jeg fått på plass en del av de utfordringene jeg jobbet med, og tiden var kommet for at jeg var villig til å akseptere min egen situasjon.......

#helse #sykdom #utbrent #angst #depresjon #godevalg #kamp #livet #hverdagsliv #gründer #møteveggen #vendepunkt #kunst #terapi #samtaleterapi #rehabilitering #langtidssyk #blogg #utfordring

 

Da "guarden" senket seg og det ytre skallet brast!

Møtet med Torgeir

Midt i min mest sårbare periode traff jeg Torgeir. Vi møttes først gjennom jobbmøter og mitt verv som sponsoransvarlig i et lokalt idrettslag. Deretter som venner på facebook. Uten at vi gjorde noe spesielt inntrykk på hverandre da. Etter hvert "traff" vi hverandre igjen gjennom mange samtaler på facebook. Vi ble nære og utvekslet utfordringer i livet på hver vår side, uten at vi faktisk kjente hverandre i det hele tatt. Gradvis smeltet vi mentalt sammen og forsto at her var det noe helt spesielt i den andre enden av tastaturet.



 

Han så MEG.

Han så mitt innerste jeg. Der jeg aldri hadde sluppet noen andre inn tidligere, selv ikke mine nærmeste,... bare min egen mamma.
Jeg husker godt en samtale mamma og jeg hadde på sykehuset før hun døde, i visshet om at datoen nærmet seg ubønnhørlig. Hun utfordret "guarden" min og advarte meg mot å bli kynisk. Jeg hadde etablert en "guard", som raskt kom opp når noen kom for nærme, og jeg sto i fare for å avsløre den sårbare delen av meg. Dette benyttet jeg meg mye av når fasaden skulle opprettholdes i en ellers så utfordrende hverdag. Mamma visste så altfor godt at jeg vernet meg selv med denne "guarden" når det kom til følelsesmessige utfordringer.
Mamma visste godt om mine utfordringer i hverdagen de siste årene. Løgnene jeg levde med. Hemmelighetene mine. Mamma visste absolutt alt!! Hun var den første som rådet meg til å ta det store valget om å komme meg videre før jeg ødela meg selv, sammen med en betrodd nær venninne av meg.
Jeg tror nok jeg kunne oppfattes som både arrogant og utilnærmelig overfor omgivelsene mine som ikke kjente meg. De kjente bare den Ane som var utenfor "skallet". De som tok seg tid til å bli kjent med meg, som fikk min tillitt og respekt, opplevde å bli kjent med den varme og omsorgsfulle Ane.

Denne "guarden" kom selvfølgelig opp når Torgeir gravde seg dypere inn i tankene mine og utfordret meg og mitt tankesett. Jeg husker klart den dagen da han klarte å knuse skallet . Han klarte det mamma prøvde på lenge.
Min første reaksjon var at jeg ikke kunne ha noe mer med han å gjøre!! Jeg ga klar beskjed om at vi ikke kunne snakkes mer og tårene rant samtidig som jeg så bastant formidlet det. Jeg visst at jeg var i ferd med å dytte fra meg noe helt spesielt. Jeg kommuniserte ut noe helt annet enn det jeg innerst inne ville formidle. Jeg følte at jeg gikk i oppløsning innvendig.
Akkurat på dette tidspunktet så innså vi begge at han hadde klart å komme igjennom skallet mitt, og sakte men sikkert pirket bort i min innerste frykt og sårbarhet. Han hadde tatt seg tid til å oppdaget hele meg. Meg på mitt mest sårbare tidspunktet i livet. 
Nettopp derfor klarte han kanskje å skrelle av skallet lag for lag, fordi de var så skjøre i utgangspunktet på dette tidspunktet.
Han hadde klart noe ingen andre fagpersoner innen helsevesenet hadde klart før!!

Vi hadde knyttet et helt spesielt bånd og den lange prosess var endelig satt i gang med å bearbeide mitt aller innerste.

Vi hadde en felles erfaring over at begge hadde følt et stort tomrom i livet vårt på hver vår side.
Torgeir var midt i et samlivsbrudd og hadde nylig mistet sin aller beste venn i en bilulykke(2007), og sorgen over dette tapet var fortsatt veldig stort. 
Dette påvirket hans liv mye og satt dypere spor i han enn han var klar over. Kjell er fortsatt et stort savn i livet til Torgeir i dag.

Jeg hadde møtt den store kjærligheten som jeg ikke hadde den minste anelse om fantes der ute. Han fikk fram følelser jeg aldri hadde kjent på før.
Han fant hele meg.
Vi bar begge på drømmer vi ønsket å realisere, og utviklet raskt felles drømmer for fremtiden og skjønte etter hvert at det måtte bli oss.

Jeg tror faktisk det kan være vanskelig for andre å forstå opplevelsen over å ha møtt den absolutt rette personen i livet, uten å ha en slik erfaring selv. Akkurat på et tidspunkt hvor alt annet føles svart og uhåndterbart for oss begge. Den siste brikken i livet falt på plass!!

Torgeir, min herlige kjæreste og beste venn, er min absolutt klippe i livet i dag sammen med mine barn, bonusbarn og barnebarn



 

Torgeir er et av de virkelig gode valgene jeg har tatt i livet mitt.

 

 

 

På flyttefot til Nore





Da jeg fikk tilbudet av Torgeir om å flytte til Mellom Wetterhus i Nore måtte det nøye overveielser til. Igjen måtte jeg ta en stor avgjørelse som ville påvirke andre viktige personer i mitt liv stort. Var jeg i stand til å ta denne avgjørelsen i min tilstand?  Man har jo ingen garanti for hva fremtiden vil bringe. Det er kun snakk om å følge hjertet og magefølelsen, fornuften slår sjelden inn på slike valg når kjærlighet er involvert.
Jeg følte veldig på å være superegoistisk ved å ta dette valget. Jeg visste at noen ville bli skuffet!
Jeg må bare håpe på at mitt valg ikke har skadet noen og deres utvikling i livet.
Vi var også klar over at dette kunne provosere ved at vi begge hadde nylige samlivsbrudd bak oss.
Men valget ved å gi meg selv et godt liv, med min store kjærlighet, ble det tungtveiende argumentet på vektskåla.
En glad og fornøyd mamma er mye bedre enn en trist og deprimert mamma......
Samtidig så jeg også frem til å komme til et sted hvor jeg ikke måtte forholde meg til så mange mennesker jeg kjente. Dette var nok et resultat av helsetilstanden jeg befant meg midt i.

Mars 2010 ble det flytting fra Hindtåsen, mitt nye bosted etter samlivsbruddet, leiligheten ble leid ut og min yngste datter Frida ble med på lasset. Min sønn Ola ble igjen i Kongsberg hos sin far, med sin eldste søster Kristina og hennes familie i nærheten.
For Frida og meg ventet det både ny skole, nye venner, nye omgivelser og nytt lokalmiljø å bli integrert i.
Det var en gedigen omveltning i livet til Frida å forlate en klasse med gode venninner fra barnehagen. Venner rett utenfor døra og inn en i 3.klasse med 5 stykker, som var samlet med flere klassetrinn. Fravær av et nettverk av foreldre som sammen sørget for godt samvær med barn og voksne, både på skole og fritid ble også en stor utfordring.

Vår nye tilværelse i Nore startet med friskt mot om en forestilling om en rolig og harmonisk tilværelse.


Det skulle vise seg å by på flere utfordringer enn jeg noen gang kunne forestilt meg på dette tidspunktet.......

 

 

#helse #sykdom #utbrent #angst #depresjon #godevalg #kamp #livet #hverdagsliv #gründer #møteveggen #vendepunkt #kunst #terapi #PTSD #rehabilitering #langtidssyk #utfordring #blogg

 

Sykemeldingen og diagnosen

SYKEMELDINGEN OG DIAGNOSEN

 


 

Etter møte med "veggen" ble jeg sykemeldt med beskjed om ro og hvile fra lege, og som nevnt tidligere så sov jeg mye den første tiden.
Det falt seg i grunnen helt naturlig når kroppen var helt på bunnen.

Men, samtidig så opplevdes det som tilnærmet umulig å hvile seg i en slik situasjon. Hodet og tankene var fortsatt i høygir rundt alt man skulle gjort og alle bekymringer som meldte seg på. Det var umulig å bare skru av en knapp.

Jeg planla allerede når jeg regnet med å være i full fart igjen. Typisk meg!  Dette var bare jo bare en kortvarig innhenting av kroppen, trodde jeg.
Her var det jobb og arbeidsoppgaver som styrte fornuften.
Jeg var stadig påkoblet i forhold til spørsmål om driften og oppgaver som måtte gjøres av de som tok over ansvaret.
Der hadde jeg egentlig ikke så mye valg før den ansvarlig var på plass for å overta mine oppgaver.
Dette  tok min datter Kristina på strak arm på dette tidspunktet og gjorde en enorm innsats i tillegg til de andre ansatte.
Jeg er superimponert over den arbeidskapasiteten og den bratte læringskurven hun håndterte. 
Samtidig herjet et fullstendig kaos inne i meg. På den ene siden ble jeg uvel av å forholde meg til andre og samtidig så hadde  jeg ikke noe valg.
Mine omgivelser forsto selvfølgelig ikke behovet for fullstendig ro. Jeg ga jo utrykk for at jeg bare trengte noen dager, så var jeg tilbake igjen.
Det er ikke veldig forenelig å være selvstendig næringsdrivende og å bli syk!!

Jeg skulle ønske at de nærmeste rundt meg hadde fått nok kunnskap fra helsevesenet om hvorfor det var viktig å sette grenser rundt meg.
Det var jeg ikke i stand til selv.

Man jobber ikke i egen bedrift, man er sin egen bedrift!!

Dette gjorde at jeg ikke var i nærheten av å gjenvinne den energien jeg behøvde for å gjenvinne kontrollen over kroppen igjen.
Jeg var langt i fra å innse alvoret i min situasjon!!
Tror faktisk ingen var i stand til å forutse hvor langvarig dette skulle bli.....aller minst meg selv.

Uker ble til måneder........ og år!!

Når man får ting litt på avstand så ser man selvfølgelig helheten mye klarere, og med god hjelp av faglig ekspertise. Dette gjelder også meg.
En kan nesten undres over om man trenger en skikkelig nedtur for å våkne og se de virkelige verdiene livet har å by på.

En kollaps kommer gjerne ikke alene på grunn av mye å gjøre på jobben. Det var mange ting jeg måtte forholde meg til i livet på dette tidspunktet i mitt liv.
Personlige opplevelser og hendelser som definitivt var med på å fylle kurven til randen og påvirke min helsetilstand alvorlig.

Det opplevdes som et tungt tap å miste mamma på grunn av kreftsykdom (2003). Min aller største støtte i livet. Følelsene vekslet mellom sinne, utilstrekkelighet, urettferdighet og redsel. Det tok lang tid før jeg aksepterte dette.
Plutselig var jeg eldstegenerasjonen på kvinnesiden og påtok meg ansvaret for å videreføre tradisjoner og alltid stille opp for andre.........akkurat slik min mamma gjorde!
Skulle ønske jeg skjønte tidligere at dette ikke var godt for min helse. Jeg la usedvanlig mye ansvar på meg selv.

Skuffelsen over å ikke klare å få et ekteskap til å fungere. Opplevelsen av skuffelser og gjentatte svik. Dette har hatt større innvirkning på min helse enn jeg kunne fatte i utgangspunktet.
Hva belastningen ved å ta et valg som påvirker mange andre personer gjorde med meg som person, ble også en nyttig erfaring.
Ja, jeg opplevde det faktisk som en sorg sammenbundet med en stor lettelse. Det var en merkelig tilstand.

Men, noen ganger må man rett og slett ta grep for å komme videre og dette er nok en av de virkelig gode valgene jeg har tatt i livet mitt!



 

Når man går inn i en langvarig sykemelding så gjør det noe med tankesettet ditt og det bidro til at selvfølelsen og troen på meg selv som menneske ble kraftig svekket. Jeg opplevde at all min kompetanse og erfaring ikke var noe verdt lenger. Det er lett å bli stigmatisert og føle seg satt til side i en slik situasjon.

"Man er ikke sykdommen sin, man er så mye, mye mer"

En stor og unødvendig ekstrabelastning midt i prosessen med å kartlegge terrenget og å stille diagnose i en langvarig sykdomstilstand, er alle ubetenksomme og velmenende råd fra omgivelsene om å bare ta seg sammen og komme seg ut i jobb igjen.
" Du ser jo så frisk ut" og  "Alt blir så fort mye bedre om du får noe å aktivisere deg med, det er min erfaring!!"
Dette er gode råd på det rette tidspunktet, men det kan slå beina under deg om det kommer på feil tidspunkt. 
Det var ingenting mer jeg heller ville enn å jobbe. Hodet var positivt og var klart for å komme i gang igjen, men kroppen var het tom.
Det satt langt inne å akseptere min egen situasjon, og jeg var langt unna den erkjennelsen. Det tok flere år.
Men, de andre var jo selvfølgelig fullstendig uvitende om alvoret i situasjonen min.
Det resulterte at jeg trakk meg vekk fra alle sosiale arenaer. Frasa meg alle styreverv og andre pålagte oppgaver. Jeg gikk ikke engang på butikken om jeg kunne slippe det og gikk omveier om jeg møtte mennesker jeg visste ville stoppe å hilse og snakke.
Jeg var livredd for spørsmål om hva jeg gjorde om dagen og hvordan det gikk med meg!!
Den sosiale angsten begynte å utvikle seg.......

Det er selvfølgelig mange årsaker til at vi mennesker blir rammet av totalkollaps og utbrenthet. Det har definitivt noe med livet og kravene vi setter til oss selv, samt selvpålagte forventninger knyttet til sosial status.
Vi skal være så forbanna lykkelig hele tiden!!  
Men, det hjelper veldig lite når sykdom inntreffer og enkeltmennesket blir rammet.
Da er det blodig alvor for den det gjelder!!

Min fantastiske fastlege tok meg på alvor og vi kom mange skritt videre i sakte tempo.
Diagnosen UTBRENT forandret seg til PTSD (Post Traumatisk Stress-syndrom).


Da var det kun en ting å gjøre!
Starte jobben med å komme meg opp å stå igjen med riktig behandling.
Ta de gode valgene for meg selv og fremfor alt være tålmodig......

 

#helse #sykdom #utbrent #angst #depresjon #godevalg #kamp #livet #hverdagsliv #gründer #møteveggen #vendepunkt #kunst #terapi #PTSD #rehabilitering #langtidssyk #blogg #utfordring

 





 

Da "veggen" kom med et brak!!

24. september 2009 ble et gedigent vendepunkt i mitt liv!!

Jeg hadde en jobb som jeg elsket! Var i ferd med å bygge opp et solid firma med 14 fantastiske ansatte på dette tidspunktet. Det å skape noe og se at man gjør en samfunnsmessig forskjell, er både givende og veldig inspirerende.
Jeg hadde fulgt drømmen om å starte egen virksomhet og jeg elsket det jeg jobbet med.
( Etableringsprosessen av dette firmaet vil jeg komme tilbake til i senere innlegg.)

Kardinalfeilen jeg gjorde var å totalt ignorere signalene som kroppen gav meg i god tid i forveien, som søvnløshet, sliten i kropp og i hode, dobbeltsyn, "glemte" å spise, angstanfall, hyperventilering, sterk hodepine, 2 sykehusinnleggelser for stress (trodde det var hjerteinfarkt). Jeg drakk kun kaffe for å døyve sulten. Ikke veldig smart!

Så fort man var utskrevet så var det full rulle igjen.... 
Jeg hadde faktisk ingen valg, trodde jeg selv. Det var jeg som var eier og daglig leder, og hadde den fulle oversikt over den totale driften., både personal og kunder.
Jeg var selvfølgelig ikke laget for den rovdriften jeg drev på meg selv. Det hørte til hverdagene at jeg jobbet mellom 14 -16 timer i døgnet i tillegg til å være mor, ektefelle, husmor, ulike styreverv og JA-menneske til alle spørsmål om å hjelpe til på dugnader og lignende.... i tillegg til et ekteskap som gikk mot slutten.
Det kunne rett og slett ikke gå bra!!

Omtrent et halvt år før den berømmelige smellen kom, så trakk jeg meg mer og mer vekk fra det sosiale livet og fjernet meg fra daglig drift og de ansatte i bedriften. Dette var slett ikke noen gulloppskrift for en sliten kropp. Det eneste man oppnår er kun å miste oversikt og kontroll på noe man bør ha kontroll på. Helsesituasjonen ble bare verre og bekymringene økte i takt med fravær av kontroll.
Det jeg husker aller best var at jeg ikke orket å forholde meg til konflikter eller personalutfordringer. KONFLIKT! KONFLIKT! KONFLIKT!
Prøvde å bli usynlig om det dukket opp slike utfordringer. Kroppen min orket ikke mobilisere for å løse opp i slike situasjoner.
Dette var slett ikke normalsituasjonen for meg.
Når jeg var frisk var dette aldri et problem. Jeg har aldri vært redd for å ta tak i utfordringer og var nok heller kjent for å være løsningsorientert og handlekraftig.
I ettertid har jeg selvfølgelig lært om hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde.

Dagen det smalt ble alt SVART!!

Kroppen nektet å lystre og armene ble lammet. Hodet klarte ikke å følge med på det som skjedde rundt meg. Jeg var helt apatisk og skjønte knapt nok hva som var i ferd med å skje.... 
Det eneste jeg hadde behov for var søvn og hvile. Jeg vet ikke hvor mange dager eller uker jeg bare sov og sov og sov.............

 

#helse #sykdom #utbrent #angst #depresjon #godevalg #kamp #livet #hverdagsliv #gründer #møteveggen #vendepunkt #kunst #terapi "PTSD "rehabilitering #langtidssyk #blogg

 

Mitt viktige vendepunkt i livet!

Om meg

Jeg er Ane Skillberg, 52 år.  I dag har jeg en fantastisk samboer, er mor til tre barn, tre bonusbarn, 2 barnebarn og et bonusbarnebarn og to katter. Nå er vi på flyttefot fra Nore til Kongsberg og vi gleder oss stort!!

Vendpunktet
Jeg var full av livsglede og levde et helt normalt aktivt liv med familie, sport, friluftsliv, barn, barnebarn, og hund. Jeg var i god fysisk form og var fornøyd med min egen vekt og utseende. Vi hadde skaffet oss alt det materialistiske vi ønsket oss på det tidspunktet i livet, hus, bil, båt, hytte og campingvogn. På denne tiden brukte jeg mye av min tid på å følge drømmen om å etablere min egen virksomhet. På dette tidspunktet hadde vi 14 ansatte og firmaet var i en solid og positiv etableringsfase. Fra å være en dame med masse pågangsmot, positivitet og fantastiske ansatte, endret alt seg over natten en helt vanlig dag i september 2009.

Kroppen sa stopp!!

Fra å ha full kontroll i eget liv gikk dagen smertefullt over til ikke å ha kontroll over egen kropp i det hele tatt. Det tok meg ca ett år før jeg orket å tenke på å lese epost, lese aviser eller forholde meg til det som skjedde rundt meg. Jeg var helt tom og ikke mottakelig for noen impulser i mitt liv.

Diagnosen UTBRENT ble min hverdag. Angsten og depresjonen styrte plutselig hele mitt liv, og fullstendig isolasjon ble min selvmedisinering.
Reisen jeg har vært igjennom har vært krevende og smertefull og full av tilbakeslag, men det finnes alltid et lyspunkt å se fram mot.

Dette kan faktisk skje dere alle om man ikke tar signalene kroppen gir på alvor og senker tempoet før det er for sent.

 

I denne bloggen har jeg tenkt å ta dere gjennom denne reisen. Fra det øyeblikket jeg valgte å følge drømmen å bli grûnder og mine utfordringer da jeg "møtte veggen". Her vil jeg si noe om hvilke utfordringer jeg møtte på underveis. Jeg vil gi dere et godt innblikk i hvilke gode valg jeg har måttet ta for å komme dit jeg er i dag.

#helse #sykdom #utbrent #angst #depresjon #godevalg #kamp #livet #hverdagsliv #gründer #møteveggen #vendepunkt #kunst #terapi #PTSD #rehabilitering #blogg #langtidssyk

 

 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017
Ane Skillberg

Ane Skillberg

52, Kongsberg

Selvstendig næringsdrivende som ble utfordret på å finne en ny retning i livet etter for høyt tempo over mange år. Jeg har høyskoleutdanning innen økonomi og administrasjon, samt bachelorfag innen strategisk økonomistyring. I tillegg til dette har jeg jobbet 12 år i bank med utdanning innen bankjus. Foruten dette har jeg mange års erfaring som leder med totalansvar for økonomi og personal (ca 80 ansatte) i regi av arbeidsgiver og egen virksomhet.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits